I det siste har jeg lagt merke til en økende tendens til ensporing blant folk. Hvordan klarer disse menneskene (flesteparten av de jeg møter i arbeidet og ellers) å være så låst til sine egne ideer at de aldri kan gi seg selv lov til å finne nye? Hvordan er det mulig bare å se én side av en sak, når den har hundre sider?

Ja, jeg er 30 år, og jeg begynner å bli rimelig etablert og satt, men jeg vil påstå at jeg er mer fleksibel, tilpasningsdyktig og åpen for forandring enn mange som er yngre enn meg. Og det synes jeg egentlig er ganske merkelig. Det er ikke sånn det burde være.

Å ta til seg informasjon (med et kritisk blikk, må vite), og la seg forme etter denne informasjonen, er en av de viktigste måtene å vokse som menneske på. Legger vi ensporingen til grunn, er det da kanskje ikke så rart at dagens 30-, 40- og 50-åringer i stor grad er voksne barn; bortskjemte og barnslige. Voksne mennesker oppfører seg som drittunger, og sender videre et signal om at det er sånn det skal være. Jeg er redd ansvarlighet har gått av moten. Nå er det ingen som ønsker å bli voksne og ansvarlige lenger.

Når skifter vinden retning? Hvor er middelet som snur trenden?

It better end soon, my friend.